26.12.08 Tur til Sorata og stor feiring på indianervis

Tekst: Lina Metveit Beisland

Vi kom oss frem til prosjektområdet Sorata! Det er ingen selvfølge nå i bensinkrise-tider i La Paz. Sorata ligger 20 mil fra La Paz. På hver eneste bensinstasjon på vegen stoppet vi for å prøve å fylle, men ikke til annet enn "nei, bensinen tok slutt i går". Vi var kommet helt frem til Sorata da vi stoppet på siste mulige fyllested...og der var svaret "ja, vi har fremdeles igjen". En bekymring mindre for sjåfør Lina, med tanke på hjemreisen på tilsvarende 20 mil.

Men en annen utfordring er vegene. Man tenker ikke så mye over om det regner eller ikke når man kjører på asfaltveg, bare man har det godt og tørt i bilen. Men på vegen til Sorata regnet det. Asfalten tok slutt og der landevegen begynte var det ikke annet enn søledammer og gjørme. Vi brukte tre timer ekstra på turen! Men tre timer forsinkelse gjør ikke så mye her i Bolivia. Festen ville uansett ikke begynt tidligere enn minst et par timer etter invitasjonstidspunktet. Her lever folk uten klokke. Men nå blir det fest! Og endelig er det oppholdsvær.

Misjonsalliansen har hatt integrerte utdanning-helse-øknonomiske utviklingsprosjekter i Sorata i flere år. Lokalbefolkningen, kommunen og Misjonsalliansen har hatt som felles mål å gi alle grender rent drikkevann og sanitærforhold. I dag åpner to av grendene renseannlegg, og en grend åpner latriner. Enten vi liker det eller ikke blir vi tilreisende hedersgjester som representerer alle givere i Norge som har gitt til prosjektet. Uten penger fra givere ville det ikke vært mulig å ha prosjektet her. Men heller ikke uten lokalbefolkningens innsats ville målene vært nådd. Vi holder tale på festen og takker lokalbefolkningen for flott innsats og dugnadsånd. De er tydelig stolte. Og nå ligger forholdene til rette for å kunne redusere den høye barnedødeligheten i området. Nå er den på hele 6% (60 av 1000 levende fødte barn dør før fylte 5 år).


Vegen er til tider ganske smal.....da går vi ut av bilen. De kjørerutinerte landsbybeboerne hjelper oss, med et smil om munnen som røper at de nok synes vi er litt for godt vant med bykjøring....


Indianerkulturen er utrolig inkluderende. Når det er åpningsfester er det spesielt gjevt. Enten vi vil eller ikke blir vi norske hedersgjestene som får kranser rundt halsen og som representerer alle givere i moderlandet. Det føles ikke helt riktig.....men samtidig flott å kunne dele gleden og takke lokalbefolkningen for den flotte innsatsen de selv har lagt ned. I lag har mennesker fra to land bidratt til resultatene vi ser i dag!


Renseannlegget blir åpnet med snorklipping. Etterpå er det blomsterkranser og hvitt papirdryss i håret, som seg hør og bør etter lokale skikker.


Landsbyens innbyggere ønsker å ta et fellesbilde før vi går videre til neste grend for å åpne enda et vann-renseannlegg.


Men først hører et delemåltid med til seremonien. Det heter aptapi. Alle beboere tar litt mat med seg i indianerteppet sitt og deler med hverandre. Det er for det meste poteter, men også noe som likner eggerøre og pannekaker. Til drikke får vi servert lokal maisdrikk, av en enkelt kopp som sirkulerer til alle etterhvert som de blir servert. Det er mye nytt å forholde seg til for de besøkende!


Vi er fremme til neste grend, og blir også der servert maisdrikken. Det er nydelig utsikt fra lia, utover hele dalen. I kolonitiden var Sorata kjent for de mange gull-gruvene. I dag er det fortsatt noe gruvevirksomhet, men mest jordbruk og dyrehold, med primærhusholdning.


Vi skal bort å se på latrinene som er bygget. Den største står ved samfunnshuset der også festen holdes.


Det er flott å gå slik i det luftige landskapet - og godt å få røre på seg etter nesten seks timer i bil tidligere på dagen!


Det er ganske gøy å ta video av Marcus, Elin og alle ungene, nedlesset av kranser, blomsterdryss og papirdryss.


Ved åpningen av latrinene får Marcus det ærefulle oppdraget å klippe snoren. Og i bakgrunnen spiller det lokale orkesteret på tradisjonelle fløyter og trommer.


Elin klarer snart ikke å få mer rundt halsen!


Og en eldre kone drysset også blomster på lille Magne sitt hode - med en klok kommentar om at "det er jo neste generasjon som er vel så viktig i dag".


Så er det duket for enda et aptapimåltid. Beboerne i den nederste grenda i landsbyen kommer med mat. Bolivias nasjonalsang blir sunget, vi hører taler, og vi holder taler, før orkesteret spiller og vi setter oss til å spise.


To av landsbyens damer forsyner seg av teppene mens Elin ikke er fullt så sikker på at det er greit å spise alt som serveres i dag.