06.12.08 Hele familien med på åpningen av helsesenteret i Sorejaya!

Tekst: Lina M. Beisland

Det er en god ting å kombinere lørdags-familietur og åpning av prosjekter som ikke er altfor langt unna. Sorejaya ligger omtrent tre timers kjøring fra La Paz. Sist lørdag dro vi derfor avgårde dit for å åpne den nye helsestasjonen. Vi reiste i lag med familien Vik, dvs Mari, Arild, Hanna og Filip. Ungene bytter på å sitte i hverandres bilder, og da føles turen ganske mye kortere. Og så er det jo litt mer gøy å leke enn å høre på alle talene. For det mangler ikke på gode og store ord fra både ordfører, bygderepresentanter og helsepersonell en slik dag!

Men noen av de gamle i bygda var nok en smule skeptisk til doktorer og moderne utstyr. Hva skal man med en "doppler" for å høre på babyen i magen, og hva er egentlig disse vaksinene som skal hindre at du blir syk om mange år......Nei, urter og de tradisjonelle medisinmenn- og fødselsdamene fungerer godt nok enda vil mange mene. To kulturer og tradisjoner møtes i et av de fattigste områdene i La Paz fylke, der over 60 av 1000 fødte barn dør før de fyller 5 år, dvs 6 prosent. Det er veldig mye. Fremtiden vil vise om helsesenteret klarer å vinne folkets tillit slik at barnedødeligheten og mødredødeligheten går ned. I lag med Misjonsalliansen har dessuten kommunen og lokalbefolkningen samarbeidet for å gi alle i de nærmeste landsbyene rent drikkevann. Det vil si at mange av forholdene ligger til rette for å kunne redde små og store liv.



Tore og Filip tar seg en tur på egenhånd. De ender oppe i et smalt tun med noen smågriser. Grisungene er kjempesøte, men de skal vokse seg store og bli til mat. Når de går fritt rundt på denne måten er risikoen stor for at de får i seg trikiner i avføring fra andre frittgående dyr. Trikiner er små larver som legger egg i musklene til grisen, dvs i kjøttet som mennskene spiser. Mennesker som spiser dette grisekjøttet risikerer derfor også å få sykdommen. Det er mange i Combaya som er smittet uten at de vet om det, og symptomer trenger ikke komme før mange år etter at man har blitt smittet. Da er det for sent å behandle den. Det er med andre ord mange utfordringer helsestasjonen har, ikke minst opplysning om helsefarene i området og hva befolkningen selv kan gjøre. Med hensyn til trikiner bør folk holde grisene kun ett sted, og de bør koke og steke kjøttet godt.


Det er like før seremonien starter, og Synnøve, Tiril, Elida, Tore, Hanna og Filip har funnet seg en benk.


Det er ikke lenge de får sitte slik.....konene i landsbyen kommer forbi med indianerteppene sine fulle av mat til festen. Det er mange ulike typer rotfrukter, kjeler med suppe, grisekjøtt- og kylling, og eggerøre.


Men først skal alle taler holdes, og alt utstyr skal pakkes opp så alle får se. Det legges stor vekt på full åpenhet om beløp, kostnader og innkjøp. Ingenting skal bli borte, og da må alle vite hva som har vært tilstede!


Endelig er det mat. Tore får en potet å bite i. Vi andre blir servert hver vår tallerken....men, vi får servert et stort stykke grisekjøtt som selvfølgelig det kan være trikiner i! Hva gjør man da? Vi er gjester og skal jo ikke la være å spise det som blir gitt, iallefall hvis vi tenker på de mange som har dette som eneste måltid denne dagen. Det er i slike situasjoner det er godt å ha bolivianske kollegaer å spørre. De forteller oss at det ikke vil være utidig å ha med seg en pose å legge kjøttet i. Mange sparer maten de får til senere. Og slik havner også våre kjøttbiter i poser, som vi "tilfeldig" glemmer igjen slik at landsbybeboerne, som uansett spiser dette kjøttet daglig, vil kunne få en ekstra porsjon. Og med hjelp og råd fra helsestasjonen vil befolkningen nå forhåpentligvis begynne å ta tak i dette helseproblemet, slik at barna unngår å bli smittet.


Landsbykonene setter seg ned på plassen foran helsestasjonen og snakker og ler. De fleste mennene står på vegen utenfor. Det er vanlig i aymarakulturen at kvinner og menn spiser adskilt. Barna går mellom begge gruppene.