28.12.08 Solnedgang og grilling foran snødekte Illimani

Tekst: Lina M. Beisland

Andesfjellene er mektige og byr på utrolige naturopplevelser! En av dem fikk vi da vi tok en kveldstur, både store og små, opp til fjelltoppen like over byen. Vi grillet pølser til kveldsmat, til en fantastisk flott solnedgang! Å sitte ved bålet med pølse og sjokolade er en stor opplevelse når sola samtidig går ned i røde skyer, byens lys sakte blir til lysende gull i en skattkiste, og Illimani blir omkranset av hvite bomullsdotter.


Vi kjører oppover til fjelltoppen. Vi stanser først ved en elv, med rare fjellformasjoner. Fjellet, som mest består av løse stein i hard sand, har blitt vasket vekk etter årtusener med regnskyll. Men innimellom har det blitt skånet fra erosjonen ved at store steiner har ligger som beskyttende tak over det. Disse partiene står i dag som store søyler i landsskapet. Mellom disse fjellformasjonene kommer lokalbefolkningen ned fra fjellet i kveldssola. De har med seg buskapen; elser, sauer, kyr og okser.


Sola går stadig lavere og det blir mørkere. La Paz sine tusenvis av lys blir stadig vekk mer synlig.


....helt til byen ser ut som en skattkiste..


Illimani (6400) har ligget bak tykke skyer. Nå klarner det stadig mer opp - og vi kan se den snødekte lyse toppen i solnedgangen.


Illimani reiser seg gjennom skyene. Den står der som et bilde bak oss når vi gjør opp bålet.

Det er ikke så lett å få fyr på et bål i 4000 meters tynn luft. Men vi klarer det til slutt.


De syv små får kveldsmat-pølser og sjokolade-dessert. De leker at de er på en lang reise.


Marcus får kaffen sin - og har noen kommentarer på at dette ikke er A4-turisme, men noe vi har mulighet til å oppleve sammen fordi vi kjenner byen godt etter mange år her. Og ekstra flott er det å kunne oppleve slike stunder sammen, både store og små i familien.


Det er Marcus og Ben Tore som er grillsjefene.


Så er det tid for legging...og vi kjører tilbake til huset vårt der nede blant lysene i La Paz.

27.12.08 Chacaltaya, med de store høyder

Tekst: Lina Metveit Beisland

I dag drar vi opp til Chcacaltaya på 5300 m.o.h for å vise Elin, Marcus, David, Simen og Magne høyfjellet her i La Paz. Vi tar med kakao og sjokolade. Vegen går gjennom sletteområder med lamaer og alpakkaer i starten, men svinger seg raskt opp fjellskrenten etterhvert. Her er det stein på stein, som et månelandskap. Og etterhvert er vi over skyene. Vi har sol her oppe, og faktisk ser vi NED på en skikkelig regntung sky over millionbyen El Alto. Den gir et forferdelig uvær der, bare noen kilometer borte. Selv går de sprekeste og største av oss opp på toppen av fjellet, til 5400 m.o.h.


Det er nydelig utsikt når vi kommer oss oppover lia.


Vegen er ganske spektakulær til tider...og minner kanskje litt om Flåklypa Grand Prix. Men den er laget av bare stein og er godt drenert. Det går ikke ras her.


Chacaltaya var en gang verdens høyeste skitrekk. Hit dro mange kjente skientusiaster. Men nå med klimaendringene ligger ikke lenger breen her. Skitrekket er lagt ned.


Huset som ble bygget for skitrekket står fortsatt slik det alltid har stått, med utrolig utsikt!


I dag har Chacaltaya værstasjon, og alle de små gule trekantene på bildet tilhører dette senteret.


David og Synnøve klatrer med stor entusiasme. David klarer høyden kjempegodt!


Ben Tore tar med seg den de store og spreke opp til toppen av Chacaltaya. I mens passer de to tantene småtrollene som også er med på turen.


Endelig oppe blir det norsk melkesjokolade og fest! Lille Elida er den første opp og den første ned på turen, men hun er ganske sliten.


Når vi kjører gjennom El Alto på veg ned fra fjellet og "urørt" natur får vi se hva uværet har gjort med gatene. Alt er gjørme, og vannet tar søppelet med seg. Slummen blir ekstra tydelig. Og her leker barn...Vi skjønner fort hvor viktig en sementert ballbane kan være for barn som lever her, for eksempel gjennom prosjektet Fotball Krysser Grenser.


Det er trist å se hvordan mennesker klarer å ødelegge den vakre naturen de har rundt seg. Utvikling begynner og slutter med naturvern....

26.12.08 Tur til Sorata og stor feiring på indianervis

Tekst: Lina Metveit Beisland

Vi kom oss frem til prosjektområdet Sorata! Det er ingen selvfølge nå i bensinkrise-tider i La Paz. Sorata ligger 20 mil fra La Paz. På hver eneste bensinstasjon på vegen stoppet vi for å prøve å fylle, men ikke til annet enn "nei, bensinen tok slutt i går". Vi var kommet helt frem til Sorata da vi stoppet på siste mulige fyllested...og der var svaret "ja, vi har fremdeles igjen". En bekymring mindre for sjåfør Lina, med tanke på hjemreisen på tilsvarende 20 mil.

Men en annen utfordring er vegene. Man tenker ikke så mye over om det regner eller ikke når man kjører på asfaltveg, bare man har det godt og tørt i bilen. Men på vegen til Sorata regnet det. Asfalten tok slutt og der landevegen begynte var det ikke annet enn søledammer og gjørme. Vi brukte tre timer ekstra på turen! Men tre timer forsinkelse gjør ikke så mye her i Bolivia. Festen ville uansett ikke begynt tidligere enn minst et par timer etter invitasjonstidspunktet. Her lever folk uten klokke. Men nå blir det fest! Og endelig er det oppholdsvær.

Misjonsalliansen har hatt integrerte utdanning-helse-øknonomiske utviklingsprosjekter i Sorata i flere år. Lokalbefolkningen, kommunen og Misjonsalliansen har hatt som felles mål å gi alle grender rent drikkevann og sanitærforhold. I dag åpner to av grendene renseannlegg, og en grend åpner latriner. Enten vi liker det eller ikke blir vi tilreisende hedersgjester som representerer alle givere i Norge som har gitt til prosjektet. Uten penger fra givere ville det ikke vært mulig å ha prosjektet her. Men heller ikke uten lokalbefolkningens innsats ville målene vært nådd. Vi holder tale på festen og takker lokalbefolkningen for flott innsats og dugnadsånd. De er tydelig stolte. Og nå ligger forholdene til rette for å kunne redusere den høye barnedødeligheten i området. Nå er den på hele 6% (60 av 1000 levende fødte barn dør før fylte 5 år).


Vegen er til tider ganske smal.....da går vi ut av bilen. De kjørerutinerte landsbybeboerne hjelper oss, med et smil om munnen som røper at de nok synes vi er litt for godt vant med bykjøring....


Indianerkulturen er utrolig inkluderende. Når det er åpningsfester er det spesielt gjevt. Enten vi vil eller ikke blir vi norske hedersgjestene som får kranser rundt halsen og som representerer alle givere i moderlandet. Det føles ikke helt riktig.....men samtidig flott å kunne dele gleden og takke lokalbefolkningen for den flotte innsatsen de selv har lagt ned. I lag har mennesker fra to land bidratt til resultatene vi ser i dag!


Renseannlegget blir åpnet med snorklipping. Etterpå er det blomsterkranser og hvitt papirdryss i håret, som seg hør og bør etter lokale skikker.


Landsbyens innbyggere ønsker å ta et fellesbilde før vi går videre til neste grend for å åpne enda et vann-renseannlegg.


Men først hører et delemåltid med til seremonien. Det heter aptapi. Alle beboere tar litt mat med seg i indianerteppet sitt og deler med hverandre. Det er for det meste poteter, men også noe som likner eggerøre og pannekaker. Til drikke får vi servert lokal maisdrikk, av en enkelt kopp som sirkulerer til alle etterhvert som de blir servert. Det er mye nytt å forholde seg til for de besøkende!


Vi er fremme til neste grend, og blir også der servert maisdrikken. Det er nydelig utsikt fra lia, utover hele dalen. I kolonitiden var Sorata kjent for de mange gull-gruvene. I dag er det fortsatt noe gruvevirksomhet, men mest jordbruk og dyrehold, med primærhusholdning.


Vi skal bort å se på latrinene som er bygget. Den største står ved samfunnshuset der også festen holdes.


Det er flott å gå slik i det luftige landskapet - og godt å få røre på seg etter nesten seks timer i bil tidligere på dagen!


Det er ganske gøy å ta video av Marcus, Elin og alle ungene, nedlesset av kranser, blomsterdryss og papirdryss.


Ved åpningen av latrinene får Marcus det ærefulle oppdraget å klippe snoren. Og i bakgrunnen spiller det lokale orkesteret på tradisjonelle fløyter og trommer.


Elin klarer snart ikke å få mer rundt halsen!


Og en eldre kone drysset også blomster på lille Magne sitt hode - med en klok kommentar om at "det er jo neste generasjon som er vel så viktig i dag".


Så er det duket for enda et aptapimåltid. Beboerne i den nederste grenda i landsbyen kommer med mat. Bolivias nasjonalsang blir sunget, vi hører taler, og vi holder taler, før orkesteret spiller og vi setter oss til å spise.


To av landsbyens damer forsyner seg av teppene mens Elin ikke er fullt så sikker på at det er greit å spise alt som serveres i dag.

24.12.08 Julaften!

Tekst: Lina Metveit Beisland

Vi feirer vår femte og siste julaften i Bolivia! Det er både godt og trist på samme tid, for vi har hatt veldig fine julefeiringer her i Bolivia, samtidig som vi har savnet familien i Norge litt ekstra slike dager. Men i år har vi en ideell kombinasjon. Vi feirer julaften i lag med tante, onkel og søskenbarn; tante Elin, Onkel Marcus, David (6), og Simen og Magne (3)!

Tradisjon tro begynner dagen med en god frokost. Vi har spart opp det norske vi har fått fra venner og besøk gjennom året - brunost, multesyltetøy, norsk leverpostei, nugatti! Vi har også fått i gave "Tre nøtter til Askepott" på DVD-film. Å se på den julaften formiddag vekker mange gode minner for den voksne troppen! Så er det tid for å spise risengrynsgrøt laget av den beste norske Toro-pose - før vi får på oss bunader, sylver, slips og skjorter. Da går turen til "kirka". Vi har gudstjeneste på Casa Alianza, gjestehuset til Misjonsalliansen, og alle besøkende, volontører og utsendingsfamilier tropper opp. Vi har vårt eget julespill. Ungene står for dramatisering av juleevangeliet. I år er det Hanna (6) som er den gravide Maria som føder Jesusbarnet, Synnøve (9) er Josef, Tiril (7) og Filip (3) er hyrdene som finner vegen til krybben, Erle (3), Ragna (3), Sunniva (4) og Marie (2) er englene, og Elida (5) og Simen (3) kommer inn som de fine vismenn. Mari er fortelleren.

Vi har ribbe på julaften. Den er ferdig i ovnen når vi kommer hjem fra kirka. Da er det bare å sette på potetene, og de trenger litt ekstra tid her i høyden. Alt koker jo på bare 80 grader. Medisterkaker er laget av garantert trikin-fritt grisekjøtt fra nærmeste marked. Surkål og tyttebærsyltetøy er tatt med fra Norge. Alt er klart for å nyte en god julemiddag! Til dessert har vi is med varme søte, lokale moreller. Og til kaffe er det ikke helt syv sorter småkaker, men bløtkake med norsk marsipanlokk, og marsipan med mokkabønne-pynt!

Utenfor i gata er det derimot ikke mye som minner om jul......varmt i været og en nabo som klipper gresset. For bolivianere flest er det den 25. desember som feires. I dag er det full virkedag.

Noen bilder fra dagen kan dere se her! EN VELSIGNET JULEHØYTID OG ET GODT NYTT ÅR ØNSKER VI ALLE!


Julespillet, og ivrige julepynta barn med kostymer.


Organist Ben Tore sikrer oss norske toner og julesanger. Vi avslutter gudstjenesten med "Deilig er jorden" og englene fra Betlehem tar en dans for oss alle foran alteret.


For tante Elin, onkel Marcus, David, Simen og Magne er det første jula i det store utland (men de er vant til jula hjemme hos farmor og farfar i Finland, da).


Vi får sikret oss et familiebilde før kaoset rundt pakkeåpningen begynner!


Syv barn med kurvene de har plukket fra juletreet - fyllt av norske non-stop.


Oi, det banker på døra og inn kommer selveste Nissen - og akkurat nå som onkel Marcus er på do og ikke kan hilsen på han!


Jukenissen får etterhvert også hjelp av to smånisser. De har en gave til tante Lina!


Simen har fått nye solbriller, og med akkurat den fargen han ønsket seg mest.


Tore får en snegle som kan spille og blinke med lysene. Det får han til å bli helt bergtatt av knottene og lydene!

Det er til tider ganske kaotisk i stua. Det mangler ikke på gaver i år heller.....og kontrastenes verden slår oss nok en gang. I går var vi alle, både små og store her i stua, på julefest med de HIV-rammede barna og voksne her i La Paz. To av barna på 5 og 9 år var blitt foreldreløse for to uker siden fordi mor døde av AIDS. Far døde av AIDS for mange år siden. Disse barna fikk antakelig sin eneste julegave i år på denne festen. Hvordan vil jula og et "godt nytt år" blir for dem? Vi er utrolige heldige som har hverandre og som har mulighet til å lage en god og trygg oppvekst og julefeiring for barna våre.


Takk for gavene! Vi fikk blant annet klær, spill, biler, kosedyr, pynt,puslespill, CDer, lego, paraply, Dyreparken-ting, og kalender og album med bilder fra i sommer!

24.12.08 Julehilsen fra Bolivia

Kjære alle sammen
Her kommer en liten julehilsen fra Bolivia. Det er blitt julaften og vi tror vi er sånn nogenlunde i rute. Juletreet er pyntet og mange pakker ligger alt på plass under det. Frokosten er inntatt og ungene sitter og ser siste DVD-episode av ”Månetoppen”. Når vi sier ungene, så er det sju av dem for tida; vi har kjempekoselig julebesøk av Linas søster Elin med familie. Vi gleder oss til julefeiring og forventningene står i taket for store og små. Resten av dagen blir tradisjonell med julegrøt, gudstjeneste på Casa Alianza, julemiddag med ribbe og medisterkaker, juletregang og gaveåpning.

Vi kan se tilbake på mye godt i året som gikk. Vi trives med å være her og vi synes vi er heldige som har fått disse årene i et meningsfullt arbeid. Vi er glade i hverandre og disse årene har gitt oss mange nye venner, både nordmenn og bolivianere. Og så setter vi mer enn noen gang pris på all familie og gode ”gamle” venner i Norge. Norgesoppholdet i sommer viste noe av hvor mye solide og etablerte vennskap betyr. Så en stor takk til alle dere som betyr så utrolig mye for oss. Takk for at dere fortsatt følger med og er det dere er for oss. Vi nyter siste tida her, men gleder oss også til å komme hjem og få mer tid med dere som gjør Norge til hjemme for oss.

Når jeg skriver dette lurer jeg på hvor Gud følte seg hjemme da det ikke var plass til ham noe annet sted enn i et fjøs... og så tenker jeg på alle de som lever uten et trygt sted som de kaller hjemme i dag.... Gud kom og identifiserte seg med dem og han identifiserer seg med oss og ønsker å føle seg hjemme hos oss...

Vi ønsker dere en velsignet og god julehøytid og alt godt for det nye året.
Synnøve, Tiril, Elida, Tore, Lina og Ben Tore

Det sanne lys ,
som lyser for hvert menneske,
kom nå til verden.
Han var i verden,
og verden er blitt til ved ham,
men verden kjente ham ikke.
Han kom til sitt eget,
og hans egne tok ikke imot ham.
Men alle dem som tok imot ham,
dem gav han rett til å bli Guds barn,
de som tror på hans navn.
De er ikke født av kjøtt og blod,
ikke av menneskers vilje
og ikke av manns vilje,
men av Gud.

Og ordet ble menneske
og tok bolig iblant oss,
og vi så hans herlightet,
en herlighet som den enbårne Sønn
har fra sin Far,
full av nåde av sannhet.