Fellesmail. Jungeluke

Vi er på tur denne uka. Vi har nemlig den årlige internkonferansen. Vi norske som jobber for Misjonsalliansen i Bolivia arbeider sammen og får tid og ro til å ta opp litt mer strategiske temaer enn det som er mulig i en hektisk jobbhverdag i La Paz. Noe om konferansen Som årene før har vi dratt ned til Cochabamba på vel 2500 meter over havet, med godt og varmt klima. I helga før konferansen dro vi dessuten enda litt lenger nedover mot amazonasjungelen, til Chapare som ligger på bare 300 m.o.h. Nesten 30 grader i svømmebassenget, varme tropenetter, et usedvanlig yrende dyreliv (les store insekter!) og Flittig-Liser og andre norske potteplanter i dimensjoner og antall vi aldri har sett hjemme i norboernes rike. Det er gøy å bli kjent med disse områdene av landet før vi reiser tilbake til Norge i mai. To trededeler av Bolivia ligger jo i tropisk område, men det er ikke mye vi ser til det i det daglige oppe på høyfjellet i La Paz. Chapare er dessuten kokaplantasjenes mekka i Bolivia, og det er her indianerpresident Evo Morales har bodd. Langsmed hovedvegen henger flagg og plakater til støtte for partibevegelsen hans, og på husveggene er det malt slagord og bilder av lokalhelten deres.

En annen stor opplevelse vi har fått disse dagene er besøket i apeparken i Villa Tunari. Her har frivillige dyrebeskyttere laget et mottak for pensjonerte, og i mange tilfelle dårlig behandlede, zoo-dyr og husdyr, spesielt apekatter. Dyrene blir satt fri igjen, og vi tobeinte besøkende får gå rundt på stier i skogen deres. Tamme som de er kommer apene fram mellom trærne, søker kontakt, og klatrer opp på oss! Synnøve, Tiril, Elida og Tore var skikkelig fascinerte av så mange ”Herr Nilson” på en gang! Men det underlige var at bolivianske besøkende i mange tilfeller først ville klappe de lyse luggene til ungene våre enn apekattene ved siden av........litt underlig sammenlikning forøvrig! Her er det tydeligvis ikke så mange lyshårede barneturister til vanlig!

Hm, i skrivende stund har jeg (Lina) gjort et lite byks her jeg sitter og skriver. Ungene sover, men det gjør ikke en ekkel stor bille med vinger som svirrer rundt meg.....og som går etter lyset på både lampa over sofaen og PC-skjemen min! Man vet virkelig ikke hvor mange underlige, ekle og vakre skapninger Gud har skapt før man har hatt seg en tur til tropisk område.....Og i stad, på vegen opp til området her vi bor, kjørte jeg nesten over en slange som lå på vegen, 1 ½ meter lang, svart og med en diameter på sikkert 5 cm. Den skal heldigvis ikke være farlig. Men jeg er glad vi bor i La Paz til vanlig!

Andre ting vi har opplevd siden siste fellemail er den store 15-årsfesten til datteren til Leonarda, hushjelpen vår. Hun heter Noemi. Vi var bedt forrige helg og vi troppet opp. Vi hadde litt problemer med å finne vegen, så vi ble en time forsinket. Men her i Bolivia er ikke det så farlig, for én time etter tidspunktet på invitasjon er hovedgjest og nær familie fortsatt i gang med forberedelsene. To timer etter vår ankomst var festen i gang. Men da ble det derimot fart på sakene. En 15-årsbursdag er nemlig ikke småtterier her i Bolivia. Det kan egentlig sammenliknes med et bryllup. Jubilanten har hvit ballkjole og har sin kavaler i svart dress. Etter skikken er det også invitert en hel skare av hvitkledte venninner med hver sin kavaler. Parene går inn i festlokalet i prosesjon med lys og blomster i hendene. Alle gjestene klapper etter hvert som parene introduseres og kommer innover i salen. Foran i festlokalet står et hvitdekket bord med en kakedekorasjon i opptil flere etasjer kaker. Synnøve, Tiril og Elida var også invitert til å ha hver sin kavaler. De gikk med lillebror til Noemi og venner av han. Da pappa og ”kjolefadder” Ben Tore (her i Bolivia har man nemlig også faddere i bursdager og bryllup osv) ble beordret til første vals med jubilanten danset derfor tre jentene litt halvflaue rundt med hver sin dansepartner. Men ingen kan visst føle seg sikker i en slik tilstelning, for så fort dansen var over, var det mors tur til å bli ropt opp for å holde tale for jubilanten. Her deltar så og si alle gjestene og nesten alt improviseres! Det er noe herlig befriende over fester her i Bolivia. Men ulempen blir at det ikke alltid koordineres like godt – som i bryllupet vi var i nylig. Kakefadderne, dvs de som har fått det ærefulle oppdraget å legge ut for kjøpet av bryllupskaka, oppdaget at ingen hadde tenkt på innkjøp av engangstallerkner og skjeer da brudeparet stod med kakespaden i hånden. Med hundre gjester klokka åtte om kvelden springer de ut for å prøve å finne en hjørnebutikk i gata som har det de trenger......Og når innkjøpet er i boks får alle gjestene hvert sitt kakestykke og festen kan fortsette! Litt rart å sitte her og tenke på norske forhold, der brudepar gjerne leier lokale og begynner bryllupsplanleggingen opptil ett år i forvegen!

Neste uke går vi inn i travle arbeidshverdager igjen. Tirsdag samles alle ansvarlige i misjonen for å informere om og evaluere tredje semester. Det er alltid spennende å høre nytt fra de ulike områdene og følge med på hvordan ting går. Det er et omfattende arbeid som tusenvis av mennesker nyter godt av og det er meningsfullt å være en del av det. Ellers går arbeidsdagene mye i studentveiledninger, dokumentskriving og personalsamtaler. På kontoret jeg (BT) hadde prater på i forrige uke møtte jeg på en ansatt som fra han var 11 til han var 18 jobba som skopusser. Han kom fra pur fattige forhold med mange søsken og dette var måten han klarte å ”forsørge” en utdannelse på. Han fortalte at han om morgenen alltid prøvde å være først ute, gjerne på plass før klokka 5 for å få den beste plassen. På den måten kunne han tjene noen øre mer enn de som satt som nummer 3 eller 5. Han fikk etter hvert hjelp/ stipend fra en organisasjon for å kunne ta en høyere utdannelse. I dag jobber han som lånekonsulent i Diaconia-FRIF, men drømmen er å starte opp et hjem for gatebarn sammen med broren. Han vet at behovet er der (men det strander foreløpig på økonomien). Han får stå som en representant for alle de viljesterke, dyktige og flotte menneskene jeg får møte gjennom personalsamtaler for tida. Jeg blir ydmyk i slike møter og får utrolig respekt for alle de som tar et stort ansvar og prøver å gjøre noe for en bedre framtid for seg selv og for sine medmennesker.

Helt til slutt må vi reklamere litt for Høstmessa i Tveit på lørdag den 8. 11. Gjengen i Tveit har gjort en kjempejobb gjennom hele året. Dere som har mulighet, ta vegen dit, da vel! Du kan jo benytte anledningen til å både gjøre julegaveinnkjøp og støtte et viktig arbeid på samme tid!

En annen liten ting; siden websiden vår er hacket, har vi fått ny bloggside med samme adresse www.beisland.com! Den vil vi bruke frem til mai! Dere bør dessuten bruke mailadressen btbeisland@hotmail.com når dere sender oss mailer, for manb.org-adressen vår er veldig lunefull.

Jungelhilsen fra Lina, Ben Tore, Synnøve, Tiril, Elida og Tore!