Kjære venner og familie.
Vi er inne i avslutningsfasen her i Bolivia, og mye av det vi holder på med for tida preges av det. Vi merker at det går mot avskjeder, og at det blir trist å forlate dette flotte landet og ikke minst alle menneskene som vi er blitt så glade i. Det er ingen tvil om at vi alle kommer til å savne venner og kolleger herfra. Kanskje vil vi alltid ha noe av hjertet igjen her... Men selv om det blir tøft å si ha det, sitter vi igjen med utrolig mye takknemlighet for at vi har fått disse årene og fått være med på dette arbeidet. Samtidig er det klart at vi gleder oss til å komme hjem til Norge nå, til familie, gode venner, Sørlandssommer og sjø - etter mer enn fem år i utlandet. Hjemkomsten vil gi oss mange nye utfordringer, om enn på andre områder.
Arbeidsmessig har den siste tida vært preget av at vi er mer inne i mange ting enn noen gang. Selv om vi nå er i ferd med å overføre mest mulig av daglige oppgaver til gode kolleger, sitter vi fortsatt i hvert vårt styre (Lina i D-FRIF og BT i Misjonsalliansens styre i Bolivia). Det kjekkeste er å se at det skjer spennende ting og at noen av utfordringene vi har sett i organisasjonene disse årene, blir tatt tak i. Som eksempel er en hyggelig ting at vi har fått formalisert et tettere samarbeid mellom de to søsterorganisasjonene gjennom en ny samarbeidsavtale som vi har vært med å utarbeide. Begge organisasjonene, som er selvstendige og nasjonaliserte, er også i ferd med å lage og skrive under nye og lengre avtaler med Misjonsalliansen i Norge. Misjonsalliansen ønsker fortsatt å jobbe i Bolivia.
Jeg (BT) merker at det er godt å få være med så lenge som mulig, og brukte tre døgn av forrige uke på å utforske sider av arbeidet jeg ikke har fått se før. Diaconia-FRIF har nemlig 6 utlånskontorer som ligger godt inn i den tropiske delen av Bolivia. Her låner vi ut hovedsaklig til jordbruk, handelsvirksomhet og boligformål. Disse kontorene har jeg ikke fått besøkt før, men nå bød det seg en anledning. Det var utrolig kjekt å bli kjent med disse områdene, selvom det ble mye kjøring og humping på tre døgn. Vi startet grytidlig tirsdagsmorgen og etter to timer på asfalt kom vi til grus/jord/støvveien (som når det regner blir fryktelig sølete). Den går i det uendelige innover Amazonas. Vi kjørte ”bare” 16 timer inn til San Buena Aventura. Denne lille byen ligger på den andre siden av elva Rio Beni og den mer kjente Rurrenabaque. Stedet er utgangspunkt for jungelturer/ ekspedisjoner i Bolivia. Vi har kontor også enda lenger inn, i Ixiamas, men de to kvinne lige ansatte der var greie og tok turen de fem timene til San Buena Aventura for å møte oss. På turen innover møtte vi tett vegetasjon, i starten kuppert fjellterreng. Men etter hvert flatet landskapet seg ut i enorme jungelvidder. I tillegg til at vi visste at det fantes mye aper, papegøyer, ”store katter” og så enormt med sommerfugler, kjørte vi over minst 5 slanger, riktignok ikke av de største, men de finnes jo der ute et sted, de også. Mye av hensikten min med turen var å ha personalsamtaler med de 15 ansatte på disse kontorene. Selv om vi måtte ta nettene til hjelp med kjøring kom vi i mål. Jeg blir nok en gang utrolig ydmyk og imponert over de nasjonalt ansatte vi har. De jobber og står på tidlig og seint og de får ting til å fungere selv med enkle midler. Spesielt gjorde Raquel og Elisabeth inntrykk på meg, de som jobber i Ixiamas. De sykler rundt i 35-40 grader for å besøke lånekunder. Og lånekonsulenten i San Borja, som selv bodde på barnehjem i Cochabamba fra han var 12 til 18 og hadde hatt flere oppgjør med hat fra den tida, jobber nå heller for å hjelpe andre gjennom dette arbeidet. Etter å ha besøkt disse menneskene, får jeg ny tro på at mennesker dypest sett er gode...
Ellers er jeg (BT) mye sammen med Julio Cesar, en av mine beste venner herfra, for å spille inn en liten minne-CD. Han synger og spiller gitar, og vi har tidligere sunget sammen på blant annet lederskolen på El Alto. Målet er i tillegg en liten ”avskjedskonsert” 8.mai. I denne fasen blir jeg også stadig kjent med nye mennesker. Selv om jeg jo snart reiser, så har jeg stor glede av å kunne tenke nytt og kreativt også når det går mot ”slutten”. Kanskje kan musikken være en mulighet til å beholde litt kontakt med dem også i framtida.
Jeg, Lina, er engasjert i HIV/ AIDS-prosjektet. Denne uka feiret vi barnas dag i Bolivia, og også HIV-helsesenteret vi støtter markerte dette for barna som er rammet av HIV/ AIDS. Jeg har dessuten prøvd å se om det kunne gå an å få til en låneordning for de som er rammet av HIV-viruset hos D-FRIF. Flere av dem har mistet jobben de hadde pga diskriminering og trenger sårt kapital for å starte en inntektsbringende aktivitet igjen. I forrige uke fikk vi derfor til et møte mellom kvinner som lever med HIV og direktøren i D-FRIF. Det nye ”prosjektet” tar stadig mer form. Men det er enda i startfasen og mye kan gå galt. De HIV-positive er blant annet redde for å vise ansiktet til de som jobber i D-FRIF, og de ansatte frykter et høyt mislighold av lånene og store tap pga sykdom. Samtidig ser de at de kan være med på å gi muligheter til en gruppe som sårt trenger håp og støtte i en vanskelig situasjon. Dere må gjerne be for de første HIV-positive som eventuelt får mikrokredittlån, at de klarer å betjene det slik at de blir gode eksempler for både sine HIV-positive venner og for de som jobber i D-FRIF. Når ordningen først er i gang tror jeg dette vil gå veldig bra. Men vi må sikre at lånene blir gitt i riktige størrelser og over kort tid, slik at de HIV-positive ikke får en ekstra byrde hvis de ikke greier å betjene det. Det er mye å tenke på. Penger her i Bolivia er på et vis enda viktigere enn i Norge. De blir til velsignelse, eller de kan også bli roten til misunnelse og konkurranse om posisjoner. Dette er noe av det vanskeligste i godt bistandsarbeid. Man må kjenne terrenget godt, ellers så kan man gjøre mer skade enn gagn, og forrokke balanser og egeninitiativ i et lokalsamfunn. Jeg føler Misjonsalliansen og D-FRIF er veldig bevisst dette, og med tretti års erfaring med integrerte samfunnsprosjekt er jeg ganske trygg på at det også vil kunne gå bra denne gangen. Selv om jeg reiser hjem til Norge vil andre nasjonale kunne følge opp initiativet.
Også på hjemmefronten går det mot avreise. Vi er i gang med å pakke i kasser for å ha alt klart til kontaineren kommer 11.mai. Vi prøver også å forberede ungene så godt som mulig på overgangen. Jentene har f.eks tatt bilder av klassene sine for å huske vennene fra disse årene, og disse bildene kopierer vi opp, rammer inn og skriver avskjedshilsener bakpå. Og Synnøve, Tiril og Elida ber, og blir bedt på overnattinger nå – for å utnytte den siste tida maksimalt med vennene sine. De utveksler også mail for å teste denne måten å kunne holde kontakt på. Synnøve og Tiril har fått mange gode venner disse årene. Elida har også det, men det er helst innen det norske fellesskapet siden hun bare har gått på skolen i under et halvt år. Tore har begynt å prate masse for tida. Han skjønner så mye! Det går på spansk og norsk om hverandre, men han gjør seg forstått blant oss i familien, iallefall. Vi prøver også å få til litt god familietid med spill, film, tur til badinga, sykkelturer og ikke minst turer til Chocolandia som er sjokoladebutikken like i nærheten. Det er fortsatt en slager å kjøpe lørdagssnop her, spesielt ettersom lageret av norsk sjokolade nå er i ferd med å gå tomt.
Klem fra Lina, Ben Tore, Synnøve, Tiril, Elida og Tore!
.JPG)
.JPG)
.JPG)
.JPG)
