26.02.09 Griseveger og grisebinge

Tekst: Lina M Beisland


I dag får Marianne, Tomas, Therese og Tonje seg en tur til prosjektområdene i Sorata, med undertegnede som sjåfør og oversetter. Vi kjører ut av millionbyen La Paz, og inn i "et tidligere århundre". Her lever fortsatt menneskene av primærhushold og nesten uten vegforbindelser. Og hvor fører denne smale og sølete vegen oss, tro? Vi følger etter bilen foran, der de tre lokalt prosjektansatte i Misjonsalliansen leder an.


Vegen fører oss til "Dalstrøkene innenfor" i Andesfjellene. Vi kommer til en liten landsby som heter Cheje. Her ligger det blant annet en liten helsestasjon. Den dekker de nærmeste syv små bygdene, med totalt 2600 mennesker. Flere av landsbyene ligger hele åtte timer å gå til fots for helsearbeideren. I selve Cheje bor det noen hundre personer. Vi ser også en lang blå bygning. Det er den nye skolen i bygda.


Landsbylederen Primitivo Uro møter oss ved skolen. Vi får høre hva som har skjedd i bygda på de fem årene Misjonsalliansen har hatt integrerte prosjektene her. Det er veldig gøy å høre og se utviklingen som skjer. Og nå kan dere i Norge også se at det nytter - her på hjemmesiden!


På bildet viser Primitivos Uro oss den gamle skolen der han selv gikk.


Skolen er 40 år og har vært i svært dårlig forfatning de siste årene.


Primitivo, som selv er far til tre barn, har stått i bresjen for dugnadsarbeidet og byggingen av den nye skolen i bygda. Og med støtte fra Misjonsalliansen og motytelse fra kommunen har det blitt flotte klasserom for både barne- og ungdomstrinnet; med datasal, bibliotek, ballbane, møtesaler og læreværelse. Her går de tre barna til Primitivo. Med en kombinert barne- og ungdomsskolen trenger heller ikke landsbyens barn flytte hjemmefra for å gå på ungdomsskolen. Nå kan barna bo hjemme hele tiden.


Etter omvisningen på skolen ber Primitivo Uro oss med til huset sitt. Han vil vise oss grisehuset sitt, forteller han. Primitivo småløper foran oss. Vi kommer etter i de trange gatene....


Og ned en trapp.....


Og gjennom en maisåker med over to meter høye maisplanter....


Før vi endelig kommer til grisehuset! Og dette er et litt spesielt grisehus og en helt spesiell historie. Primitivo Uro forteller oss om hvordan alle i bygda for noen år siden fikk tilbud fra Misjonsalliansen om støtte til å bygge små grisehus til grisene sine for å unngå den farlige sykdommen Trikiner som også smittes til mennesker som spiser infisert grisekjøtt. Kun han og fire andre i landsbyen turte å satse. Det å bygge et grisehus er en stor investering her på landsbygda hvor menneskene har lite å rutte med. Men Primitivo og de andre fire har fått lønn som fortjent. Nå har Primitivo ti velfødde griser i grisehuset sitt.


Og han har også et titalls høns gående i eget hønsebur.


Primitivo viser oss hvordan grisene hans gikk tidligere. Det er dette dyreholdet som er vanlig i bygda hans. Men ved at grisene går slik blant hunder og andre dyr spres den farlige sykdommen Trikiner til grisene via dyreavføring. Det er dette Primitivo nå har greid å gjøre noe med ved å gi grisene eget fjøs. Grisene avler han selv og de vokser seg mye større enn om de hadde gått fritt. Siden de også er frie for sykdommen Trikiner får han en god pris på over 2000 bolivianos for hver gris han selger for slakting. Hønsene gir også en ekstra inntekt som han ikke hadde tidligere.


Primitivo får høre av oss at det i år skal åpnes et nytt D-FRIF mikrokreditt-kontor i Sorata sentrum. Han blir veldig ivrig. Et mindre lån er akkurat det han trenger for å komme seg ett skritt videre. Med et lån kan han investere i et enda større fjøs og flere griser.

Og det er ikke så rart at Primitivo er ivrig og engasjert. Før hadde familien så og si ingen inntekter. Nå har de fått et levebrød, han kan sikre ungenes utdannelse og familien har fått reelle valg og muligheter.


I den lille bygda Cheje ligger en liten luthersk kirke. Her går også Primitivo og familien hans.



Det er flott å se hvordan de ulike prosjektene i landsbyen Cheje er med på å gi mennesker i landsbygda et bedre liv, med prosjekter innen helse, utdannelse, økonomisk utvikling og kirkesamarbeid. I år skal det blant annet bygges latriner og vannanlegg som gir Primitivo og alle de andre familiene i landsbyen rent drikkevann. Det betyr at de ikke lenger trenger å gå to timer for å hente rent vann. For oss besøkende, som alltid har vann i springen og som tar det som en selvfølge, blir det han forteller en påminnelse til ettertanke....

24.02.09 Dyreparktur

Tekst: Lina M Beisland

Med et så dyreglad besøk som Therese, Tonje, Tomas og Marianne må vi innom dyreparken. Her er det bjørner, geoparder, kanarifugler, slanger, og ulike dyr som lever i Bolivia og Sør-Amerika. Vi ser blant ennet et rart kanin-gris-aktig dyr som visst er utrydnigstruet, og vi får hilse på lamaene og hestene i parken.



Lamaene er skikkelig tamme og vi får klappe dem og gi dem mat.


Vi går fra bur til bur og kommer til mange dyr vi aldri har sett før. Blant annet er det dyr som lever i Amazonasjungelen i Bolivia. Det er et flott skaperverk!


Elida klarer å klappe "kaningrisen" gjennom gjerdet.


Synnøve og Tiril har funnet en helt vanlig hest. Og for Tonje og Therese gir det nok hjemlengsel å se den.


Tonje, Synnøve, Tiril og Elida får seg en tur på hesteryggen. Tonje får lov å ri helt alene, og prøver ut litt sprint...eller er det galopp det heter..?


Så er turen kommet til den andre atraksjonen her ved dyreparken, nemlig quadratrack. Quadratrack er småbiler som er lette å manøvrere for både store og små. Folk som bor her i La Paz og drømmer om å kjøre bil, får drømmen litt mer virkelig når de prøver seg på denne banen. Tonje og Tomas tar også en runde.


Og så er det Tiril som vil ha seg en tur. Mamma må hjelpe litt under førsterunden.


Men andre runden tar Tiril på egenhånd....og hun får lov til å la Synnøve og Elida sitte bakpå. Det er ikke akkurat så mange aldersgrense-lover her i Bolivia...

23.02.09 Karneval i byen

Tekst: Lina M Beisland

Dette er ikke Rio og karnevalet i Brasil, men ikke så langt unna, heller! I La Paz er det stor karnevalsfest i dag også (karneval feires tre dager til endes her i landet) og så og si alle butikker er stengte og vi har fri fra jobb. Vi kjøper oss sitteplasser og får med oss opptoget. Men vi frykter stadig for en vannballong i nakken når vi ser på toget. Og den kommer, også! Tiril blir dessuten sprayet ned av noen lekne "naboer" vi sitter i lag med.


Ben Tore er klar med kameraet. Han og Tomas er ivrige når musikk-korpsene kommer forbi. Det er skikkelig nasjonalmusikk i dag - med de klassiske store trommene, panfløyter, quenoa-fløyter, og andre blåseintrumenter.


Mange nabolag, skoler, foreninger og arbeidsplasser går sammen og leier inn like nasjonale dansedrakter. Og det er flotte farger i et tog.


Tiril ler heldigvis av å bli sprutet ned...for Elida er det skrekk og gru...


Enda flere dansere kommer.


Og enda flere....

22.02.09 Markedsdag med karnevalsfest

Tekst: Lina M. Beisland

I dag er det søndag, og alle som har vært i La Paz vet at søndag er den store markedsdagen på El Alto. Det hevdes at markedet, som heter 16 de julio, er verdens største utendørsmarked. Kilometer med gater og rundkjøringer blir omgjort til store markedsplasser. Du får tak i ALT; klær, møbler, sauer, krydder, bildeler, tomme shampoflasker, CD-cover, bøker, parykker, tomflasker og antikviteter. Det er sted der alle sanser får jobbe godt, iallefall syn, lukt og hørsel. I dag er det ekstra mye liv, også. Det er jo karneval med utkledning og vannkrig. Og vi blir ikke akkurat mindre sett når vi kommer med flere småjenter med blondt hår og fregner, og ikke minst de lyse ungdommene Tonje og Therese. Det er mange som peker med skumflaska og vannpistolen mot oss! De fyrer av, og vi hyler høyt!


Marianne har funnet det hun har gått og sett etter; en hatt med god brem. Nå unngår hun den skarpe høyfjellssol.


Og de små damene Tiril og Elida vil også prøve.....men de må nok vokse seg til litt større damer før disse hattene passer.


Vi er midt i markedet da deg virkelig begynner for alvor......vannkrigen mot oss. Gutten bak Tomas har pistolen full av vann. Men det er gøy, også. Og for alle som bor nær Therese.....vi advarer, for Therese har gått til innkjøp av seks store skumflasker for å ta med seg til Norge.


Elida stifter bekjentskap med en liten gutteklovn.


Åh, nei....ikke nå igjen...løøøøp!


Festen fortsetter i hagen, med skumflasker kjøpt av Ben Tore. De involverte er allerede så våte at det bare er å la det stå til. Det går klart verst utover Tonje. Her er det ingen nåde fra de små mot den store.


Synnøve får også gjennomgå.


Tiril, hva har du gjort?!


Og til sist blir jentene så våte at Elida finner ut at hun like godt kan ta frem hageslangen og vanne Tonjes sko. Tonje avslutter ikke helt uventet den våte begivenheten med en varm dusj. Det er gøy med karneval!

20.02.09 Hurra, vi har besøk av Marianne og Tomas, Tonje og Therese

Tekst: Lina M Beisland

Vi har besøk av gode venner i fra Drangsholt i Tveit. De skal være her i to uker. Vi viser dem rundt i La Paz som vi har blitt så glade i. Først ute er Titikakasjøen og Tiquinastredet. Her er noen av bildene fra turen, og noen bilder fra første kvelden vi hadde sammen:


Marianne,Tomas,Tonje og Therese har blitt hentet på flyplassen, fått hvilt seg litt og kommer på besøk til oss med en hel koffert og lure smil. De åpner kofferten for oss....og det blir julaften i februar! Ikke minst kommer julenissene i fra Drangsholt med sjokolade, og norsk pålegg!


Tore vet hva han vil ha til kveldsmat i dag.


Tiril og Elida har åpnet firsørsalong i sofaen, og Tonje og Therese er blitt de heldige første-kundene.


Vi tar Marianne og Tomas, Tonje og Therese med opp på El Alto og Titikakasjøen. På vegen drar vi innom en av samarbeidsskolene til Misjonsalliansen. Der blir vi godt tatt i mot av vaktmester og skolestyre. De viser oss og forteller oss hva de har fått til de fem samarbeidsårene med misjonen: nye klasserom, datasal, bibiliotek, sementert uteplass med overbygg, og et lite drivhus der foreldre og elever kan lære å dyrke sunn mat.


Vi får en liten tur inn i drivhuset. Her er det sikkert 40 grader, selv om vi jo er på 4000 meters høyde og langt over Galdhøpiggen! Vi finner agurk, tomat, salat, kål, oregano og annet krydder i parsellene de har laget.


Marianne synes det er gøy å endelig få oppleve og se resultatene i virkeligheten, for prosjektene til Misjonsalliansen i Bolivia er jo et arbeid som hele familien har fulgt på nært hold i over fem år nå. Marianne og Tomas går nemlig i Tveit menighet som er utsendingsmenigheten vår.


Vi har kjørt videre og kommet til Tiquinastredet. Dette stredet skiller Titikakasjøen i to. Og det er ikke de store fergene som går over......hjemmesnekrede flåter med lave vegger og med 50-60 hestekrefters påhengsmotorer bakpå. De frakter både busser, trailere og vanlige biler over stredet. I dag er også vi kunder for de.


Vi tar oss en tur bare for å få litt følelse av sjøliv. Det er en sjelden vare her i høyfjellet.


Synnøve liker veldig godt å være ute i båt. Hun gleder seg til sjø og sommer i Kristiansand. Og det er ikke lenge til nå!


Vi tar et fellesbilde med bil og folk på ferga. Ferga gynger ganske godt når vi kommer på Tiquina-sida. Og den vrir seg og føyer seg med bølgene siden den bare er laget av planker.


Etter Tiquina drar vi til ei lita bygd som heter Puerto Perez. Der kjenner vi en melkebonde, Hugo, som er lånekunde i D-FRIF (tidligere artikkel på hjemmesida vår). Hugo er ikke hjemme i dag, men sønnen Felix og familien er her. Han har kone og tre barn på 7, 5 og 4 år. Familien tar godt i mot oss og viser oss den lille gården. De forteller dessuten at de selv holder på å fylle ut papirene for å ta opp et lån i D-FRIF til uka. De skal kjøpe seg ei ny ku. Nå har de tre. Han forteller at ei god ku her koster 3-4000 bolivianos. En god melkeku som melker over 10 liter dagen koster enda litt mer.


Elida klapper den lille kalven.


Vi må dra hjem igjen for det har blitt seint og allerede mørkt. Men før vi forlater gården kjøper vi en hjemmelaget ost av kona til Felix.

19.02.09 Her får du møte enda en lånekunde - slakteren Emilsa

Tekst: Ben Tore Beisland

- Lånet er til stor hjelp
På et hjørne, nær El Altos sentrum, har Emilsa etablert seg med den lille slaktebutikken sin. Det er svinekjøtt det går i og omsetningen er god. Hun selger 25-30 griser i uka og med en fortjeneste på ca 50 kr per gris er det en grei forretning. Grisene blir levert fra St Cruz og er mørere enn lokalt kjøtt i følge Emilsa. Hun har en datter på fire år, og med en mann som er arbeidsufør på grunn av revmatisme, er familien avhengig av Emilsas inntekt. De siste årene har hun og gruppen hun er en del av fått lån i Diaconia. Hun har for øyeblikket et lån på 2500 kr. Det er det tredje lånet hun tar opp sammen med de 13 andre kvinnene i gruppen ”Dronningbier”.
- Lånet er til stor hjelp, kan hun fortelle.
Hun har brukt lånene til å øke kapitalen for å kunne kjøpe inn utstyr og mer varer for å kunne tjene litt mer.
- Det gode her i Diaconia er at de ikke krever så mye papirer. Det gjør det lettere for oss å få lån, avslutter hun.